Bonus for å motivere til aktivitet

reward-dog

Vi mennesker liker å tro at vi har kommet over stadiet der vi trenger øyeblikkelig belønning for å gjøre noe som gagner oss i lengden, men sannheten er de fleste av oss er delvis styrt av betingelsespsykologien daglig.

Spørsmålet er: Dersom resultatet av belønning eller oppmuntring er at vi forbedrer oss selv, er det da så ille at vi styres av reaksjonsmønstre vi kjenner igjen fra hunden vår, andre dyr eller barna våre?

Da vi var små var livene våre i stor grad styrt av belønning for å få oss til å gjøre ting vi ikke likte, som lekser, være ute istedenfor inne foran TV-en eller bare spise opp middagen. På samme måte som man trener en hund, lærte vi å forbinde en god følelse – enten fra oppmuntring og klemmer eller godteri og dessert – med å gjøre noe som gagnet oss i lengden. Som voksne bli vi oppmuntret av andre på vidt forskjellige måter, enten det er i form av velkomstbonus fra nettkasinoet, som lærer oss til å forbinde spilling med mottakelse av penger, eller likes på Facebook, som lærer oss til å uttrykke oss på en sosial måte.

Et klassisk eksempel

Historien om Ivan Pavlov og hundene hans er det mest gjenkjennbare eksempelet på betingelsespsykologi vi har. I eksperimentene sine viste han at han kunne frembringe en respons fra hundene (sikling i dette tilfellet) uavhengig av det som utløste responsen naturlig, kun ved å tilføre et nytt stimuli til den assosierte aktiviteten. Enkelt sagt, han ringte en bjelle da han ga hundene mat, og hundene lærte å assosiere bjella med mat. Hvordan relaterer så dette til oss voksne, rasjonelle mennesker?

Betingelser som ”du får penger for å jobbe en måned” eller ”du lever lengre fordi du trener” er ikke direkte nok til å frembringe en reaksjon vi kan føle. Men kanskje oppmuntringen du fikk på kontoret eller treningsstudioet er nok til at du får lyst til å dra tilbake. Det er ingen skam i bruke noen primitive knep for å lure seg til å gjøre fint.